Ny og spennende duo i et utradisjonelt format, bestående av saksofonist Martin Myhre Olsen og Rohey Taalah på vokal.
Samarbeidet oppstod med et ønske om å utforske den nære koblingen mellom vokal og saksofon, og hvordan man kreativt kan skape et komplett lydbilde med denne instrumenteringen.
Repertoaret spenner bredt, med låter av bl.a. Aretha Franklin, Joni Mitchell og Laura Mvula, i tillegg til kjente jazz-standarder.
Duoen har gjort få men bejublede konserter i år, med premiere på sin første jazzfestival på Soddjazz, og deretter Moldejazz og Oslo jazzfestival. (se anmeldelser under!)
Denne høsten spiller de på Dølajazz; neste år på Nasjonal Jazzscene i Oslo og Nattjazz i Bergen.
Rohey Taalah - vokal
Martin Myhre Olsen - saksofoner
Artistene er kjent fra prosjekter som bl.a. Gurls, Rohey, Hegge, Wako og Trondheim Jazzorkester.
Anmeldelser:
MOLDEJAZZ 2024
"Eit fyrverkeri i duoformat"
Rohey Taalah (vokal) og Martin Myhre Olsen (alt-, tenor- og barytonsaksofon) stod for eit fyrverkeri av ein konsert og fekk etter at dei avslutta med Carole Kings «A Natural Woman» eit entusiastisk publikum på beina i intens trampeklapp. Duoen hadde ikkje øvd inn anna enn dei ti låtane dei allereie hadde servert, så då blei det ein reprise på «Feeling Good» som Nina Simone gjorde referansetolkinga av i 1965. Repertoaret var ein fin miks av standardlåtar i ymse sjangrar. Myhre Olsen varierte saksofonbruken etter karakter og stemning på repertoaret, og samspelet mellom dei to var saumlaust. Taalah fortalde villig vekk om hennar tilhøve til dei ulike låtane, men passerte ikkje grensa for for mykje prat. Indikasjonen på at konserten kom til å bli av det minneverdige slaget, kom med Joni Mitchells «Both Sides Now» der Taalah avslørte framifrå historieforteljarevner. Myhre Olsen hadde ein glimrande intro på nemnde «Feeling Good», og i byrjinga song Taalah som om Simone stod i rommet. Overraskande nok hadde dei inkludert den overtone-spekka Jaco Pastorius-balladen «Portrait of Tracy». Dei to hadde gjennom arrangementet fått fint fram essensen i låten.
Eit anna høgdepunkt på konserten var den tradisjonelle antikrigssongen med den ironiske tittelen «Bright Sunny South», ei påminning frå dei to om både Ukraina og Gaza. Dei letta på stemninga med å avslutta med «The Moon Is A Harsh Mistress» og nemnde «A Natural Woman». Lars Mossefinn, Salt-Peanuts
SODDJAZZ 2024
Og nettopp Myhre Olsen er på scenen i fredagens første konsert. Med seg har han saksofoner i tre størrelser, og som alltid med en inspiserende mine, der han kvalitetssikrer fliser og justerer på instrumentene. Og spiller fantastisk, også som alltid. Kveldens format er noe så sjelden som en saksofon/vokal-duo. Da er det pokkers flaks at sangeren er Rohey Talaah – en av landets fremste vokalister vil jeg si. Hun kan sammenliknes med hvem det skulle være av folk «der ute» innen soul og jazz også, men har valgt å holde en litt lavere profil enn i tidligere år, og det er henne vel unt. Duoen er et resultat av en eventjobb der hun ønsket å utfordre seg selv og formatet. Det er forholdsvis kjent materiale (kan gjerne gå litt bak i bunken her) med låter av Joni, Amy, Nina, Aretha og så videre. Et pluss var to låter av den noe underkjente britiske sangeren Laura Mvula, og overraskende nok «Portrait of Tracy» av Jaco Pastorious. Rohey holdt publikum i sjakk med svært hverdagslig, morsom og avvæpnende mellomsnakk som alltid – de to utfyller hverandre godt. Til slutt gikk det et sukk gjennom salen da de tok Jimmy Webbs «The Moon’s A Harsh Mistress», og da hun ønsket å growle litt til slutt gikk de like greit for «Natural Woman». «Da drar æ hjem!» utbrøt sidemannen – lite kunne toppe dette. - Audun Vinger (JazziNorge)
Foto:
Rohey: Peter Gannushkin
Martin: Amanda Iversen Orlich